Seiltur til Finnmark

”Sula Bassana” hadde akkurat fortøyd i havna på Måsøy, da en av de fastboende kom ned for å slå av en prat.
”Her var det mye komagband!”, sa han med et glimt i øyet da han så alt tauverket i riggen. 

Vi seilte innom Måsøy, etter at vi hadde rundet Nordkapp noen dager før, men turen startet lenge før.
Jeg kastet loss 29 juni i Svolvær, for seile nordover og besøke Finnmark og Nord Troms.Dette er et område som jeg lenge har hatt ønske om å uforske nærmere.

Etter dager med pakking, handling og fiksing er det utrolig deilig å sige ut av havna. Endelig på tur igjen! Vissheten om at hele sommeren ligger foran meg fyller meg med ro og glede. Hva vil turen bringe av opplevelser og møter med andre mennesker?
Med meg i båten har jeg også en kunstutstilling som skal vises på Karlsøya i august. Det er ikke bare lystseilas jeg legger ut på!

Første dag av turen går i strålende nordnorsk sommervær. Hvilket vil si, sol fra en skyfri himmel, varmt og uten et vindpust.
Vel ute av Risøyrenna står det en lett bris inn fra havet og jeg får en fin seilas over Andfjorden. Mot kvelden dør brisen ut, jeg starter motoren og finner en bra ankerplass ved Helløya, nord for Bjarkøy.

Etter middag nyter jeg kveldsola og et glass hvitvin i cockpit. Havet er som et speil.I bakgrunnen ligger Grytøya og gjør seg riktig lekker i sommerkvelden. Terna er travelt opptatt, flyr rundt, skriker og stuper etter fisk. Hekkesesongen er i full gang. Mye skal gjøres i løpet av en kort sommer.

Det er en egen glede å seile slik langs kysten.Historiske steder og små bygder finnes nesten overalt. Gjennom århundrene har båter seilt her. Noen for å fiske , noen for å handle og andre på rov.Leia er den gamle ferdselåren langs kysten vår. Her ble varer fraktet, til og fra Russland, sør Norge og Europa.

Jeg seiler med plastbåt, for nye opplevelser, men føler meg allikevel som endel av en eldgammel kystkultur.
På Bjarkøy, like ved, lå høvdingsetet til Tore Hund, mannen som drepte Olav den Hellige i slaget på Stiklestad. Historien sier han hadde 500 mann under våpen her. Nord- Europas største jerngryte stammer også herfra.
Stedet har vært et viktig senter, og med full kontroll over ferdselen langs leia.

Mannskap

Hugo Svendsen mønstrer på i Hammerfest. Han har lyst til å være med å oppleve Finnmark. I gråvær, med regn og kuling seiler vi til Havøysund. I mellom øyene står havet uhindret inn, og det er ikke fritt for at vi får vasket oss.

Det er fint å ligge i Havøysund. Strøm og vann på flytebrygga.
Ettersom været er dårlig ligger vi noen dager.
På puben blir vi kjent med ”Skoddelosen” , ”Mister” og flere andre lokale størrelser. Et par kvelder blir vi underholdt med historier om liv og oppvekst rundt om på øyene. Til tider vanvittig morsomt!
Det er i det hele tatt svært lett å komme i kontakt med lokalbefolkningen i Finnmark. Vennlige, blide og hjelpsomme mennesker.

Været bedrer seg og i fantastisk solskinn seiler vi videre. Vi setter gennakeren rett utenfor flytebrygga og seiler med den helt til havna i Honningsvåg. På tur inn i Magerøysundet legger sjøen seg og vi får lyst til å ta noen bilder fra seilasen. Gummibåten settes på sjøen, en lang line blir koblet opp, og jeg klatrer nedi for å fotografere båten på avstand.
Selvfølgelig øker vinden idet jeg går ombord.
I spenning ser jeg ”Sula Bassana” seile avgårde mens jeg venter på rykket som kommer når lina strammes opp.
Vel, lykken er av og til bedre enn forstanden. Det gikk bra! Hva gjør man ikke får å få et bra bilde av båten sin?

Strømmen er sterk i Magerøysundet. Vi hadde den med oss, og logget 9,5 knop over grunn. Ikke verst i laber bris.

Nordkapp rundes.

Ett av målene for seilasen er å runde Nordkapp, Norges nordligste punkt på fastlandet. Knivskjellodden ligger jo litt lenger nord, men den er ikke så dramatisk som Nordkapp-platået.
Værmeldingen melder at vinden skal dreie på øst, derfor seilte vi til Honningsvåg, for å passere Nordkapp fra øst mot vest.
Det er litt lite vind, men ved Helnes fyr får vi opp seilene. I laber bris og noe tungsjø seiler vi mot målet. Farten er ikke mye å skryte av, men vi har ihvertfall værgudene og strømmen på vår side. Det er ikke mange ute på sjøen her. En sjark ligger og drar bruk. Noen turister med fiskestang klamrer seg fast og forsøker å fiske.

Skipperen spanderer et lite glass akevitt når Nordkapp passeres. Vi fotograferer og er enige om at landskapet minner mye om Svalbard, men litt grønnere.
Vinden dør ut, seilene slamrer i riggen. Genoaen rulles inn, og for motor slingrer vi oss til Gjesvær. Havsule og alke følger oss på ferden.

Komagband.

Tilbake i Hammefest går vi på land og spør etter komagband. I en av bodene på torget får vi kjøpt slike av en samekvinne.
Vi tar Måsøyæringen på ordet og heiser komagband i riggen! Bedre souvenir fra Finnmark får vi neppe tak i.
(Komager er samisk fottøy. Komagband brukes for å surre de tett rundt anklene.)
Hammerfest er en ok havn, litt travel og urolig, med hurtigbåtanløp like ved flytebrygga. Den er allikevel utrolig mye bedre enn Øksfjord, som antagelig har Norges dårligste gjestehavn. Her er overhodet ingen tilbud til gjestende båter! Kommunen solgte likegodt plassene på gjestebrygga til private!
Gjestehavna i Tromsø må også nevnes i denne sammenheng. 200 kr natta med strøm og vann er i drøyeste laget. Ønsker du en dusj, eller må på do, må du leie hotellrom på Rica. Rettnok til 50 kr, men allikevel. Vaskemaskin og tørketrommel kan du bare glemme. Det er for dårlig!

Sørøya.

Vi ønsker å finne en uthavn, hvor vi kan ligge på svai for oss selv. Sørøya med alle sin småfjorder ser spennende ut. Vi seiler ut fra Hammerfest i en lett bris. Siger forbi Melkøya med sine gassflammer og kolossale innstallasjoner.
I Sørøysundet gidder ikke vinden blåse mer. For motor tar vi oss innerst inn i Hamnfjorden, og finner en liten lagune med god ankerbunn. Her ligger vi utmerket.
Gummibåten settes ut, og vi rusler rundt på land og ser oss rundt. Det ligger noen hytter her, og ser ut til å være et fint fiskevann hvor laks og ørret lett kan komme opp i vannet, men vi har ikke slikt utstyr med.

Etter en stille og rolig natt og god frokost skal vi lette anker, men ingenting skjer. Ikke liv i ankervinsja.
Heldigvis har jeg bestilt ny fjernkontroll som Hugo har med. Nå er det tid for å koble den opp. Det tar oss en time, så er vi atter underveis. En får regne med litt mekking når man er på tur.

Sørvær ytterst på Sørøya lokker. Rett før vi kommer dit går vi innom et alldeles praktfullt fuglefjell med krykkje i tusentall. Fjellet er en koloss som reiser seg rett opp av havet.
Like utenfor Sørvær har en ny ”attraksjon” kommet. Den russiske jageren ”Murmansk” slet seg på slep sørover og havnet i fjæra. Her ligger den og ruster, med kanonene rettet mot Sørvær, og demonstrerer hvor dårlige vi er til å håndtere slike problemer.
Sørvær er et av mange fiskevær som kjemper for å overleve i fremtiden. Strukturendringer i fiskeflåten, hvor stadig større del av fangsten, fiskes av større fartøyer, gjør at slike fiskevær mister endel av sin betydning.
Noen av husene preges av forfall fordi de er fraflyttet. De som ennå klorer seg fast, er optimister og fulle av pågangsmot og humør.

Lopphavet ligger speilblankt. Gamle slake dønninger ruller slapt over havflata.
Det er lite vind over dette havstykket sommerstid. Motorkraft må til for at vi skal nå neste bestemmelsested.
Bergsfjord ligger sørøst av Silda, skjermet inne i en fjord. Vestvendt, med mye sol, og i le for mye av vinden. Det er utrolig frodig her. Havna er godt beskyttet og vakre poller og bukter omkranser stedet. Hadde det ikke vært for de høye fjellene og isbreen like over, kunne man nesten tro man var kommet til Sørlandet.
Bygda er ganske isolert. Ferga tar en time til Øksfjord. Allikevel utstråler denne plassen vitalitet og livskraft. Husene er velstelte, sjarkene likeså. Her er slipp og mekanisk verksted, fiskebruk, skole og eget kraftverk. På butikken får du tak i det mest nødvendige. I sommerkvelden samles ung og gammel på ”Damperiet”, stedets pub og restaurant.
Vakre Bergsfjord er absolutt verdt et besøk.

Yvonne og Bob

Idet vi kommer inn på havna i Seglvik ser vi en liten tomastet seilbåt, med rødt flagg i mesanmasta, ligge for anker. ”Sikkert noen gærne engelskmenn” utbryter jeg, ”eller de har sprengstoff ombord” kommenterer Hugo tørt.
Seglvik ligger like sør for Brynilen, hvor grensa går mellom Troms og Finnmark. Nord for Brynilen ligger Lopphavet, hvor det ofte er lite vind om sommeren. Derfor er Seglvik siste havna før du skal krysse Lopphavet. Fra haugene like over, er det lett å finne ut om det er seilvind over havstykket.

Etter at vi har ankret opp ror vi bort til ”Arctic Drifter” en 21 fots Drascombe seilbåt konstruert på 70 tallet. Ombord finner vi Yvonne og Bob, to engelske lærere som jobber i Birmingham.
De fraktet båten over Nordsjøen for 7 år siden. Siden har de seilt norskekysten hver sommer i skoleferien sin! De aller fleste av somrene har de seilt i Nordnorge, Båten har de hatt på land i Tromsø om vintrene.
Sånn som de har seilt! De har trålet rundt alle øyer og inni de fleste fjordene fra Tromsø og rundt Nordkapp. Jeg tviler på at noen norske seilere kjenner området så godt som Yvonne og Bob. Det er såvist ikke størrelsen på båten det kommer an på!
Vi har en hyggelig kveld ombord i ”Sula Bassana”, hvor Bob betror oss at engelsmenn tror den skotske kysten er Europas best bevarte hemmelighet. Yvonne og Bob vet bedre. Europas best bevarte hemmelighet er den norske kysten!

Øksfjordjøkulen.

Kvelden siger på. Vi putrer gjennom glassklar grønn sjø, på ei inn til Isfjorden. En liten flokk spekkhoggere møter oss. Selv om en av de dukker under båten og kommer opp rett ved skutesida, lykkes vi ikke i å få gode bilder av dem.

Jøkelsfjorden går over i Isfjorden. En fjord med stupbratte fjell på begge sider. Den bøyer av nordover og leder fram til Øksfjordjøkulen.Dette er en av de større isbreene her nord. Tidligere strakk brearmen seg helt ned til fjorden, men den globale oppvarminga har satt sine spor her også. Den Norske Los skriver at man må være forsiktig med å gå for nære breen, pga fare når breen kalver. Den faren er nok for det meste over nå. Ennå vises breen hengende nedover fjellsida, men det spørs hvor lenge det varer.

Det er kveld når vi kommer inn til breen. Vannet i fjorden har en underlig turkis melkeaktig farge, Sikten er dårlig i vannet og vi våger ikke gå inn i den innerste bukta under breen. Gummibåten settes på vannet, et tau festes rundt en stor stein på odden utenfor bukta. Dybden er så stor at vi ikke har ankerkjetting nok til å ankre.Reserveankeret roes ut og slippes fra gummibåten som akterfortøyning. 60 meter tau farer ut og teites på vinsja. Det sitter, og båten ligger trygt for natta.

Neste dag er en nydelig dag. Sol og godt og varmt i Isfjorden. Etter frokost går vi på land. Jeg har lyst til å ta bilde av ankringsplassen vår oppe fra fjellet. Det er ikke hverdagskost og ankre i slike omgivelser!
Terrenget er ulendt og steinete. Breen har trukket seg tilbake og etterlatt seg et virvar av stein og steinblokker. Vi får en fin men anstrengende tur i godværet. Utsikten deroppe er formidabel.
Vel tilbake, svett og passe sliten, prøver skipperen badevannet.
Isfjorden bærer sitt navn med rette. 9 grader holder badetemperaturen! Godt var det allikevel, - etterpå!

Hugo må forlate Sula Bassana og Skjervøy blir neste stopp. Her han kan reise hjem med hurtigruta, mens jeg seiler videre på egenhånd.
Vi er begge enige om at vi har hatt en fantastisk fin tur. Finnmark er et spennende og variert fylke og seile i. Idylliske frodige fjorder inne i landet, til barske karrige fjell ute ved havet. Ikke minst er det hyggelig å treffe folket som bor her. Det aller beste er kanskje at du har hele herligheten for deg selv. Det var ikke mange lystbåter å møte på vår vei.