Det er to steder billedkunstneren Lars-Erik Karlsen virkelig trives. Det ene er på atelieret i Svolvær. Det andre er i seilbåten. Møter man kunstneren i atelieret, i ferd med å utforme seks eller syv plater til et nytt tresnitt, skulle man tro at han aldri hadde gjort annet. Det er helt til man har opplevd samme mann under en regatta i seilbåten. Der tar han helt av, bokstavelig talt. Så viktig ble seilingen etter hvert, at han like godt flyttet inn for å bo i båten. For et år siden kjøpte han en båt stor nok til å bli et komfortabelt hjem. I prinsippet er han bare på land for å arbeide med bilder. 

 ”Å stå i atelieret med bilder er på mange måter en ensom jobb. Resultatet er kun avhenging av det en selv yter. På  en tur eller under en regatta med seilbåten må man arbeide i team. Samarbeidet er helt avgjørende for å kunne vinne over andre i en konkurranse. Slikt sett blir seilbåten et sosialt verktøy  som jeg virkelig har lært å sette pris på.” sier Lars-Erik Karlsen.

Han påstår at det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da billedkunstneren i en alder av 38 år kjøpte sin første seilbåt. Filosofien var at bare han holdt på nok, så lærte han å seile. ”De første turene foregikk midt på svarteste vinteren, der vi satte seil mellom snøbygene som kom med nordvestkulingen”.

I farvannene mellom Lofoten og Vesterålen ble den nye seileren døpt. 14 år siden, - forfrosne fingre, isete tau og islagt dekk. Men moro?

”Det var noe helt nytt. Det var naturopplevelser uten like, det var navigasjon og vedlikehold av motor. Da jeg begynte å seile regatta måtte jeg lære å tenke strategi og taktikk. Sakte men sikkert gikk det bedre”

Litt beskjedent legger han til: ” Etter hvert begynte vi å vinne seilaser også”

Premiesamlingen er det slett ikke plass til i båten. Den får stå i atelieret.

En herdet Whitbread Around the World - seiler fortalte oss engang at det å bli en god seiler handlet mye om å ha følelse for vind. Slik er det med Lars-Erik Karlsen også. I følge eget utsagn er han langt fra den mest systematiske seileren som står med lommekalkulatoren i den ene handa og roret i den andre.

”Å seile i Nord-Norge er et uendelig spill med all mulige typer vind. I den ene øyeblikket er det stiv kuling, - i det neste runder man en odde og det er omtrent vindstille. Man må lese terrenget, lese skyene, se på fuglene, se på vindgråene som drar over sjøen, og beregne hvor man kommer til å være når vinden treffer en, når den dør ut, - når man skal skifte seil, - endre kurs. Det er som et uendelig spill, og jeg blir aldri lei”.

Opplevelsene fra seilasen tar Lars-Erik Karlsen med seg til bildene sine. Til skisseblokk, - til et utkast for et nytt arbeid, og til den langsomme prosessen med å skjære ut en rekke treplater for trykking av nye tresnitt.

Nylig hadde han en utstilling  på Svalbard. For han betydde det en rekke positive tilbakemeldinger fra publikum.

”Det er alltid hyggelig å få positive tilbakemeldinger. For meg er det viktig at det jeg skaper betyr noe for andre. Da blir det en kommunikasjon, det at jeg klarer å formidle noe av  opplevelsene  og inntrykkene til andre. Jeg jobber med klare farger og klare uttrykk, og på den måten tar jeg klare standpunkt, slik det også er i naturen.”

Det har blitt mørkt utenfor ”Sula Basana”, en 38 fots Sweden Yachts, godt fortøyd i havna i Svolvær. Inne i ”havsula” til Lars Erik Karlsen er det varmt og trivelig. Som alle skikkelige seilbåter er hver eneste kubikkcentimeter utnyttet til noe fornuftig. Det er stuerom bak det meste, og det som ser ut som en benk kan romme så mangt. Bokhyllene er fylt med seilerlitteratur. Og, - ikke forbausende for en som engang har hatt en fot innenfor musikken, svært mange og velspilte cd’er.

”Det hadde seg slik at  jeg ble skilt. Dessuten har jeg voksne barn. Så skulle jeg egentlig se på en annen båt. Så fikk jeg se denne båten….”

Han solgte sitt jordiske gods, kjøpte båten, og flyttet om bord. Han ville nærmere havet, rett og slett. I en landsdel der naturperle avløser naturperle. En nordlysnatt til ankers i Svellingan øst for Svolvær. Eller over Vestfjorden i stiv nordøst kuling med to rev i seilet.

”Det store skillet fra Nord-Norge og andre deler av verden som har et tilsvarende natur å by på , som Alaska eller Patagonia, er vår unike infrastruktur. I det ene øyeblikket kan du ligge i havn og handle brød og melk. Fem minutter etter seiler du i et farvann der det ikke finnes et hus, ikke spor etter folk. I vissheten om at litt lenger frem ligger en ny havn.”

Det er et snev av  Zen Buddisme over måten Lars Erik Karlsen håndterer seiling og det å lage bilder. For han blir to tilsynelatende forskjellige aktiviteter  mer og mer det samme. Det å seile blir å lage bilder. Eller omvendt, å lage bilder går i ett med det og seile. Eller om man vil, det umulige i det mulige, det er det som gjør det hele så spennende. For ingen vet hva det neste blir. Det gjør heller ikke Lars Erik Karlsen.

Tekst av
This e-mail address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it